Arne Nordheims Komponistpris 2016 – juryens begrunnelse

ARNE NORDHEIMS KOMPONISTPRIS 2016
I juryen: Komponist Håkon Berge (leder), journalist og kritiker Ida Habbestad og komponist og professor Asbjørn Schaathun.

Juryens begrunnelse:

Arne Nordheims Komponistpris ble opprettet av Kulturdepartementet i 2001 i anledning Arne Nordheims 70-års dag. Siden har i alt 13 komponister mottatt prisen.

I år har juryen den ære og glede å føye til en ny, høyst berettiget og sterkt avholdt kandidat til prisvinnerlisten.

Tilhørerne under en konsert i paviljongen på Kongsberg midt på femtitallet ante neppe at det var en fremtidig Nordheim-prisvinner som spilte solo på B-kornett. Sammen med sine rekruttvenner fremførte han verket Det lysnet i skogen. Prisvinneren har fortalt at kunstnerforeldrene hørte konserten. Kommentaren var: ”De ble rørt – men ikke imponert”.

Fra dette noe originale utgangspunkt har det både lysnet (i skogen) for vår kandidat og vi er mer enn imponerte; Prisvinneren er noe som dessverre blir sjeldnere og sjeldnere i vårt musikkliv: Nemlig både en meget dyktig komponist og en virtuos musiker innenfor en rekke sjangre og da særlig jazz.

Han debuterte i Aulaen som pianist i 1962 påskyndet av sin komposisjonslærer Finn Mortensen. Da debuten var vel overstått skal læreren ganske enkelt ha bestemt at ”nå skal du bli komponist” – og det ble han. De første årene sterkt influert av modernisme og Darmstadt, men prisvinneren fant seg aldri til rette i noen ”isme”. Verket Kanon fra 1965 er med sin blanding av jazz og modernisme betegnet som det første crossover-verket i norsk komposisjons-musikk. Prisvinneren tilskrives også æren for ”nyvennlighetens” gjennombrudd i Norden med verket Nocturne for kor, 2 celli, 2 slagverkere og harpe fra 1967.

Og med dette verket aner vi den klanglige sensualisme, den åpne holdning til å inkorporere vidt forskjellige musikalske elementer. Her setter han startpunkt for hele sitt senere kompositoriske virke. En lekenhet som elegant styres av strukturell kontroll. Alt ender opp i et mangefasettert uttrykk.

Og fra nå av følger en rekke sentrale verk i norsk musikkhistorie, f.eks. orkesterverk som:

• Forspill, konsert for fiolin og orkester
• Mellomspill for orkester
• Nasjonalsang for trompet, trombone, orkester og tape, og
• Spill for fiolin, accordeon og orkester

Og apropos accordeon, eller trekkspill som vi stort sett kaller det her på berget, har prisvinneren uttalt: ”Trekkspill gjør folk lykkelige”. Da må han gjennom et langt liv ha gjort mange mennesker svært lykkelige. For nettopp denne vekslingen mellom de lange og svært konsentrasjonskrevende komposisjonsprosessene, og trekkspill-turneer sammen med gode medmusikanter er det ingen som gjør ham etter.

Nok et særtrekk ved dagens prisvinner er hans svært bevisste forhold til tekst. I korverk og andre verk skrevet ut ifra litterære premisser kommer både den lekne, men også den svært alvorlige og strukturerte komponisten til sin rett. Så sent som i 2008 fikk han (Tonos) Edvard-pris(en) for sin egen høyst personlige og radikalt annerledes versjon av Bibelen i verket En bibelhistorie for skuespiller og 15 musikere.

Sin egen versjon kan man spørre. Ja, alt det prisvinneren skaper er nettopp ”sin egen versjon”, sin egen måte å skape musikk og å formidle musikk; For ham blir bibelen klassekamp, orkesterverk en ram kritikk av en pågående landssvik-sak, og en kulturdebatt på TV en trist historie som han klipper fra hverandre rent bokstavelig, og akkompagnerer det hele med en jazzkvartett. Og denne kultur- og klangmontasjen må han selvfølgelig kalle Valse Triste – etter sin store nordiske kollega Jean Sibelius.

Ingen av hans kolleger har opplevd demonstrasjoner mot sitt eget orkesterverk utenfor Oslo Konserthus. ”Jeg er et politisk menneske” sier prisvinneren, men understreker at hans ”musikk ikke er politisk i seg selv. Men jeg sender ofte fra meg en pamflett i titlene, som en verkkommentar. Der finner jeg anledning til å si hva jeg mener om ting.” Og når orkesterverket Mellomspill får en verkomtale formulert som en hilsen til Arne Treholt der det heter: ”Med hilsen til offeret for vårt lands mest overlagte justismord – i håp om lysere tider”, så kan man i hvert fall konstatere av komponisten ikke er så veldig opptatt av å gå i takt.

Blant sine kolleger er prisvinneren høyt respektert. Her er det ingen provokasjoner, men omsorgsfull interesse for det andre skaper og formidler. Han vet hva han liker, og han bedømmer det med faglighet og sitt eget særegne kunstneriske ståsted. Å være kritisk betyr i hans vei å være interessert og engasjert, men aldri uvennlig. Sånn er han på mange måter blitt, innenfor alle genrer, all den gode musikkens fremste våpendrager.

Kveldens vinner av Arne Nordheims musikkpris 2016 har reist på kryss og tvers i det norske musikklandskap, fra teater til ballet, fra opera til viser og fra konsertsal til danselokalet. Men han har aldri gjort reisen enkel for seg. I et intervju i forbindelse med sin 70-års dag sier han: ”Jeg har hele tiden en puls inni meg, tenker nok veldig rytmisk. Men samtidig; når jeg komponerer tenker jeg mye på systemer og konstruksjoner, nesten som en motsetning til å improvisere. Det jeg gjør som komponist er som regel veldig planlagt”.

Prisvinneren er fremste egenskap er etter juryens mening at han er musikalsk improviserende, men samtidig en gudbenådet konstruktør. Han er stilsikker – i utallige stilarter. Prisvinneren er vennlig, men også provoserende. Han er varm og mild, men like ofte polemisk og skarp. Han er et sindig menneske, men alltid engasjert.

Hans kompositoriske arbeidsredskap er såre enkelt: blyant, papir og viskelær. ”Jeg visker ut nesten mer enn jeg skriver” sier han. Det kan mange lære noe av! I det hele tatt: Vi har veldig mye å lære av årets prisvinner: Alfred Janson.

Gratulerer!

Tidligere vinnere:

2014 Magne Hegdal
2012 Øyvind Torvund
2011 Trond Reinholdtsen
2010 Ruben Sverre Gjertsen
2009 Magnar Åm
2008 Ragnhild Berstad
2007 Nils Henrik Asheim
2006 Ole-Henrik Moe
2005 Sven Lyder Kahrs
2004 Cecilie Ore
2003 Lars Petter Hagen
2002 Kåre Kolberg
2001 Maja Solveig Kjelstrup Ratkje