Musikkritikerprisen til Gisle Kverndokk og Bjørn F. Rørvik

Torsdag 20. september ble Musikkritikerprisen 2017/2018 delt ut på Litteraturhuset i Oslo. Gisle Kverndokk og Bjørn F. Rørvik mottok Musikkritikerprisen for 2017/2018 for «Purriot og den forsvunne bronsehesten». Prisen er et trykk av Solveig Lohne.

Bjørn F. Rørvik og Gisle Kverndokk mottok Musikkritikerprisen 2017/2018. Foto: Beate Styri/NKF

Maren Ørstavik overrakte prisen, og sa blant annet:
Musikkritikerprisen er en svær pris. Jeg sier ikke det for å skryte av oss kritikere eller institusjonen kritikerprisene, eller for å tillegge priser mer verdi enn de har, men fordi de nominerte befinner seg innenfor et svært felt. De tre nominerte til årets pris demonstrerer stor bredde:

• Geir Draugsvoll var nominert for Fachwerk av Sofia Gubaidulina, med Kremerata Baltica, slagverkerduoen PERCelleh og dirigenten Martynas Stakionis, spilt på Festspillene i Bergen den 25. mai 2018.

• Berit Opheim, Tore Brunborg, Kåre Opheim, Steinar Raknes og Stein Urheim var nominert for konserten med Hildo under Vossajazz den 24. mars 2018.

• Og Gisle Kverndokk og Bjørn F. Rørvik var nominert for barneoperaen Purriot og den forsvunne bronsehesten, urfremført på Den Norske Opera & Ballett den 12. mai 2018.

I en slik sammenheng synes jeg det er spesielt gledelig å få dele ut prisen til en barneforestilling. At noen av årets fineste musikalske, tekstlige og performative prestasjoner kommer til uttrykk i en operaforestilling for et helt ungt publikum – det sier mye om vårt kulturliv. Barnepublikummet kan ikke imponeres med intellektuelle øvelser, kompliserte referanser eller smart samfunnssatire. De krever bare å bli engasjert. Det er det ultimate kriteriet. At årets Kritikerpris for musikk går til en barneforestilling betyr at vi har dyktige kunstnere innen et bredt spekter av felt som prioriterer å bruke tiden sin på å lage høykvalitetskunst for et publikum som egentlig er helt utenfor den kulturelle eliten.

Som kritiker og anmelder ser jeg mange forestillinger i løpet av et år. Som redaktør i Periskop er en god del av dem også barneforestillinger. Purriot står likevel for meg ut som en helt spesiell forestilling det siste året.

Gisle Kverndokks lekne musikk, naturligvis. Bjørn Rørviks merksnodige fortelling om livet blant grønnsakene, og den gjennomarbeidede adaptasjonen for operascenen. Chinelle Markovics fargerike kostymer og scenografi og Heidi Brun Nedregaards regi. Edle Stray Pedersens arbeid med barnekoret og ikke minst – sangerne selv. Operaen Purriot lar aldri barne- og ungdomssolistene fremstå som uferdige, halvveisversjoner av voksne – i stedet brukes de iboende kvalitetene som ligger i unge stemmer. De er en glede å lytte til, og gjør operaen nær og overbevisende for sitt unge publikum.

Les hele talen på Kritikerlagets nettside.

Stine Sørlie, nestleder i Komponistforeningen, holdt gratulasjonstale ved prisutdelingen:

Stine Sørlie og Gisle Kverndokk etter prisutdelingen. Foto: Beate Styri/NKF

Det er med stor glede jeg gratulerer Gisle Kverndokk og Bjørn F. Rørvik med Kritikerprisen i musikk! Mitt navn er Stine Sørlie, og jeg er nestleder i Norsk Komponistforening.
Prisen er utvilsomt vel fortjent, og både imponerende og veldig motiverende å oppleve hvordan forestillingen «Purriot og den forsvunne bronsehesten» både var en udelt kritikersuksess og samtidig en like formidabel publikumssuksess. Det er svært sjelden at et verk møtes med så samstemt og uhemmet begeistring. Jeg har hørt bare lovord om forestillingen, bl.a. om hvor profesjonelt det hele var gjennomført i alle ledd, og hvordan dere har briljert i kunsten i å skrive for og jobbe med barn – det var tydelig at barna som deltok, følte seg sett og tatt på alvor som aktører på en stor og anerkjent scene.

En scenisk oppsetning er et stort samspill mellom alle krefter som er med – og som denne prisen viser, så er jo verket som det første og helt uunnværlige leddet og opphavspersonenes bidrag i prosessen, en grunnforutsetning for at disse interaksjonene overhodet kan skje og ikke minst lykkes.

Det skapes veldig mye bra musikk og tekst i Norge. Slik sett er det litt interessant å se historikken til Kritikerprisen i musikk – kun en gang før har prisen vært gitt for selve musikken, og det var på begynnelsen av 70-tallet da prisen gikk til Finn Ludt. Ellers har prisen stort sett gått til det andre leddet i formidlingskjeden, til musikere og dirigenter som selvsagt også er uunnværlige og som vi komponister er helt avhengige av – f.eks. fikk dirigent Grete Pedersen prisen for noen år siden for fremføringen av et verk av Gisle fremført av Det Norske Solistkor, og Peter Herresthal for fremføringen av Olav Anton Thommesens fiolinkonsert på Festspillene i Bergen i 2002.

Det er heller ikke første gang prisen går til et medlem i Komponistforeningen – både Rolf Gupta, Christian Eggen og Henning Kraggerud har tidligere fått prisen – formidlere som gjerne har flere roller; som musikere, dirigenter og skapere av musikk.
Forestillingen om Purriot viser at det er en myte at ny norsk opera ikke selger billetter – forestillingen ble fort utsolgt, og selv var jeg dessverre for sent ute med å skaffe meg billett. På oppfordring av Gisle dro jeg på siste forestilling for å se om det var noen uavhentede billetter, men det var det ikke. Det var selvsagt synd, men like fullt fantastisk å se denne voldsomme interessen.

Komponistforeningen hadde i ti år fra 1998, et fruktbart samarbeid med Den Norske Opera i Oslo og Opera Vest i Bergen om utvikling av ny norsk musikkdramatikk kalt Operatoriet. Gjennom dette vokste det frem mange høyst kompetente norske operakomponister. Gisle sine operaer går så det synger, bokstavelig talt – hans operaer spilles for fulle hus, særlig internasjonalt. Jeg håper denne prisen kan stimulere til at det settes opp mer opera av norske komponister og librettister på de nasjonale operascenene – og jeg har også et håp om at «Purriot og den forsvunne bronsehesten» nå vil settes opp igjen, og da skal jeg være tidlig ute med å kjøpe billett…

Gratulerer med prisen!

Eksterne lenker:
Tidligere mottakere av Musikkritikerprisen