Cathrine Winnes takker for Likestillingsprisen 2019

Takketale for Norsk Komponistforenings likestillingspris 2019,
av Cathrine Winnes, desember 2019.

Kjønnsperspektivet kan være vanskelig å snakke om, når man står midt oppi problemstillingen selv. Da er det godt å kunne ty til kunsten, for der talen slutter, der fortsetter musikken.

Det er med stor takknemlighet og stolthet at jeg i dag holder Norsk Komponistforenings likestillingspris i hånden. Jeg gleder meg også over at det er mange som har satt noen fingermerker på den blanke overflaten av 2019- utdelingens statuett. -Usj, så kladdete, tenker du kanskje. Men jeg synes at det vitner om liv. Noen der ute er engasjerte, noen er aktive.

Vi dirigenter kan jo som kjent ikke operere alene, men er avhengig av musikere, ensembler og orkestre som vi kan samarbeide med. Blant de viktigste musikalske samarbeidspartnerne mine er Blåsarsymfonikerna, Stockholmsorkesteret jeg er kunstnerisk leder og sjefdirigent for. De har satt likestillingsperspektivet på dagsorden i mange år, og har drevet meg framover både i søken etter nytt repertoar, og i befestning av et kvinnelig «kjernerepertoar.»

At Sveriges Radios Symfoniorkester bød på orkestermusisering av ypperste klasse til TV- serien «She Composes Like a Man,» har også vært en viktig faktor for å lykkes med promoteringen av relativt ukjente verker.

I tillegg var det mitt aller første orkester, Universitetets Symfoniorkester i Oslo, som tok både sjansen og utgiften, da jeg kom med den ville ideen om å spille «gamle, gule noter av vekslende kvalitet.» Jeg hadde vært på Nasjonalbiblioteket, og de hadde hjulpet meg med å finne verkene som ikke var omtalt i musikkhistoriebøkene. Slik markerte Universitetets orkester seg som pionèer på området, og sjøsatte uten spørsmål en rekke uspilte orkesterverk. Alle var de skrevet av norske kvinner som levde i stemmerettsåret 1913. Konserten gikk for fullsatt Aula på dagen til 100-årsjubileet for kvinnelig stemmerett.

Ved siden av de orkestrale, finner vi også mediale fingermerker på årets pris, og de er ganske fete. SVT, med kulturredaktør Ella Petterson og programbestiller Eva Beckman i spissen, besluttet med kraft at «She Composes Like a Man» skulle bli til, og ga uvurderlig støtte fra ide til sending. Slik gikk vi i gang, Anders Lindstad/ Peiling Film og TV – og jeg, og skapte serien sammen. Anders Lindstad som regissør og produsent, jeg som programleder og dirigent. Visjonen var hele tiden: «Stol på musikken!» Dette skulle bli et musikkprogram der musikken, snarere enn politikken, promoterte kvinnekomponisten fra stemmerettskamp og fram til i dag. Anders klippet bort alt det jeg sa om Brahms, Wagner og Robert Schumann, og lot kvinnens historie være selvfortellende. Historiene og, naturligvis, musikken.

Når man står midt oppi kjønnsspørsmålene selv, i et yrke som fram til i dag har vært betraktet som et mannsyrke, kan det være vanskelig å snakke om feminisme. Det blir nesten for nært. Da er det fint at kunsten sier mer, eller i hvertfall noe annet, enn hva ordene gjør. «Deeds, not words», ropte suffragettene i England, og det har jeg støttet meg til, når jeg med halvdårlig samvittighet har latt «alle andre» snakke om politikk. Mine debattinnlegg har måttet være av kunstnerisk innhold. For kvinnens musikk står seg. Og kulturlivet som helhet er vinneren når repertoaret kommer fram i lyset. Det har jeg vært trygg på. Derfor blir jeg så glad og stolt, når min stemme i debatten blir hørt, dertil av Norsk Komponistforening som jeg holder svært høyt.

Den gang Norsk Komponistforening ble stiftet, for over 100 år siden, var det fire kvinnelige komponister med. Og siden det bare var 12-13 mennesker med på stiftelsesmøtet, var faktisk kvinneandelen på hele 1/3! Det har jo aldri vært høyere siden.

Så ble det altså den samme Komponistforeningen som satte likestilling på agendaen i vår tids musikkliv, da de lanserte denne prisen for drøyt tre år siden.

Pauline Hall og Signe Lund er komponist-historier jeg har jobbet med de siste årene, og det er nesten nifst å tenke på at de satte sin signatur på stiftelsesmøtet den gangen. For meg blir Likestillingsprisen nesten som er et ekko, som et hviskende svar tilbake til komponistkvinnene fra denne tiden: Ja, vi jobber. Fine, unike linjer fra deres fingertupper, har også sin rettmessige plass på statuetten 2019. Avtrykk på tvers av tid og rom.

Slik er det kanskje til syvende og sist berikende for oss, om vi tåler noen forstyrrende fingermerker på glassplaten. Det være seg glasset i prisstatuetten, eller glasset i taket.

Dem jeg har møtt på min vei har valgt å se på det med interesse, som tegn på at vi befinner oss i en historie, men også i en samtid, og med ønske om å påvirke en framtid. Det takker jeg for. Og ikke minst takker jeg Norsk Komponistforening, med ydmykhet og stolthet, for den store inspirasjonen denne prisen gir, og lysten til å jobbe videre.

Tusen takk!

Cathrine Winnes mottok Komponistforeningens likestillingspris 2019 av styreleder Jørgen Karlstrøm etter Nasjonalballettens juleforestilling av Nøtteknekkeren den 18. desember. Nasjonalballettens sjef Ingrid Lorentzen innledet før overrekkelsen.
Foto. Beate Styri / NKF