Møt Birgit Djupedal – NKFs nye likestillingsombud

Birgit Djupedal er nytt likestillingsombud i Komponistforeningen. Hun tar over vervet etter Agnes Ida Pettersen, som var foreningens første likestillingsombud frem til høsten 2020.

Birgit Djupedal (f. 1994, fra Bodø) har sin komposisjonsutdannelse fra Iceland University of the Arts hvor hun fullførte masteren sin i 2018. Ellers er hun utdannet musikkviter og kantor fra NTNU. Nå bor hun i Oslo og jobber som frilans komponist, dirigent og musiker. 

​​I tillegg er Birgit Djupedal kordirigent. Hun dirigerer to kor som holder til i Oslo. Det ene heter Cantus cordi og er et damekor, mens det andre heter Ískórinn og er koret for islendinger som bor i Oslo. 

Vi har tatt en liten prat med Birgit for å bli litt bedre kjent henne, og ba hun fortelle litt om seg selv, hva som motiverer henne og hvilke tanker hun gjør seg om likestillingsarbeidet i Komponistforeningen.

Miniportrett av vårt nye likestillingsombud:

Birgit Djupedal, komponist, musiker og dirigent – og kunstnerisk leder for festival på Island.
Nå også likestillingsombud for NKF. Foto: Emil Bager Holm

Fortell litt om deg selv, hvem er du?
Jeg heter Birgit Djupedal og er komponist fra Bodø. Nå er jeg også blitt det nye likestillingsombudet i NKF og gleder meg til å fortsette med det gode arbeidet Agnes Ida Pettersen har gjort før meg. Jeg studerte komposisjon i Reykjavik, byen som er kåret til den mest likestilte hovedstaden i verden. Derimot hadde jeg nesten utelukkende mannlige lærere, og i faget «Musikk fra det 21. århundret» ble det kun presentert verk av menn. Dette er noe av det som gjør at jeg er opptatt av likestillingsproblematikken. Heldigvis har jeg mange forbilder i NKFs medlemsmasse som viser at musikken fra det 21. århundre ikke er like ensidig som jeg fikk det presentert. 

Hvor er de største utfordringene mht likestilling i komponistyrket?Hvor skal man begynne?! En stor utfordring er at kvinnelige komponister ofte blir trukket fram som noe eksotisk og sjeldent. Vi blir presentert som en slags gimmick i stedet for at det er en selvfølge at vi er der på lik linje med mennene. I tillegg holder festivaler og ensembler på med en slags «lillavasking» (purplewashing) av programmene sine. De har et prosjekt eller en konsert med kun kvinnelige komponister, samtidig som de ikke endrer på programmeringen sin resten av året. Et godt eksempel på det er NRK Klassisk som tidligere har feiret 8. mars med å kun spille musikk av kvinnelige komponister, mens resten av året er den tilnærmet kun musikk av mannlige komponister. Hvorfor ikke bare innlemme musikk skrevet av kvinner som en helt naturlig del av programmet? P3 klarer det helt fint.  

En annet problem at vi ofte diskuterer likestillingsproblematikken i fora der hvor alle som deltar allerede vet om problemet og er enige i alt som blir sagt. Hvordan skal man nå ut til de som ikke ser problemet og til de med makt til å endre det? 

Hvordan kan vi få flere kvinnelige komponister?
Jeg tror et sted å begynne er hos barn og unge. Jeg gikk ti år på kulturskole uten å spille et eneste stykke av en kvinnelig komponist, og så gikk jeg tre år på musikklinje hvor en kvinnelig komponist kanskje ble nevnt en gang i semesteret, og alltid i en bisetning. Vi presenterer kanonen vår for barn og unge, men kanskje vi burde revurdere hvem som er i den. For noen år siden begynte en kampanje i billedkunstmiljøet som heter «Renoir sucks at painting». Den stilte spørsmål ved hvorfor Renoir sine bilder er representert ved nesten alle store gallerier i Europa og Nord-Amerika, når bildene hans kanskje ikke er så veldig gode. Bevegelsen mener grunnen til at Renoir er kjent er kun på grunnlag av at han er representert i kanonen, og ikke har noe med kunsten hans å gjøre. Kanskje trenger vi en lignende kampanje innenfor kunstmusikken? Slik kan vi vise fremtidens musikere og komponister at det har alltids fantes mer enn bare hvite, mannlige komponister som har skrevet musikk som er verdt å lytte til.  

Hvorfor er kvinneandelen i Komponistforeningen lavere nå enn da Komponistforeningen ble grunnlagt? (den var på 1/3 – 33 prosent – i 1917 og har aldri vært høyere – nå er den på 18,8 prosent, red. anm.)

Ja, det kan man lure på. Jeg har ikke et godt svar til det, men syns det er veldig synd og ganske spesielt når resten av samfunnet har gått i den andre retningen. Da jeg studerte musikkvitenskap ved NTNU fikk jeg en kommentar som har bitt seg fast hos meg. En av lærerne spurte oss, studentene, hva vi skulle gjøre etter endt bachelor. To av oss, begge kvinner, svarte at vi ville fortsette med komposisjon. Da sa han «Hvem er det som har fått dere til å innbille dere at dere kan bli komponister?». Kommentarer som dette hjelper ikke akkurat på å få opp kvinneandelen i komponistyrket.

//
Tusen takk for praten. Vi gleder oss til samarbeidet!
Bli mer kjent med Birgit på hennes hjemmeside.

Les mer om:
Komponistforeningens likestillingsagenda
Mandat for likestillingsombudet (vedtatt 2018)